Vår reise til Amigitos februar 2024

Av: Frivillig Camilla Sollid, Horten 15.03.2024

Høsten 2023 kom jeg i kontakt med Siv Mika som er styrer av Amigitos. Vi hadde noen fine samtaler å jeg bestemte meg for å ta med min datter på 12 år for å besøke Amigitos i Den Dominikanske Republikk. For min del handlet turen om å oppleve en annerledes ferie, men for min datter på 12 år så skulle det vise seg å handle om så mye mer en bare en reise til noe nytt.

Vi reiste tidlig i februar 2024, min lillesøster Christina kastet seg med i siste liten, noe som føltes ekstra trygt for meg da vi skulle reise til noe ukjent. Det var godt å vite at vi var to voksne som skulle reise med min datter Mia på 12 år. Reisen var lang, men vi er godt reisevant da vi både har flydd til Australia, Singapore, Thailand og USA tidligere. Vi brukte ca 30 timer med to mellomlandinger.

Vi tenkte mye på på hvordan det ville bli å reise til en landsby med mye fattigdom en ny kultur som vi ville få tett innpå oss. Jeg snakket mye med Mia om at hun vil se mye som vil kjennes både vondt og urettferdig, men at vi sammen skal snakke og reflektere. Vi viste jo litt om Amigitos og hva som var målet til organisasjonen, men det er stor forskjell på å få høre/lese om, for faktisk å stå midt oppi det hele.

Vi møtte Siv Mika når vi kom frem, hun skulle være med oss i de to første ukene, dette føltes veldig godt da alt var ukjent og kommunikasjon var vanskelig da de lokale snakker spansk. De første dagene brukte vi på å bli kjent med barna, de ansatte og de lokale i byen. Vi fikk god innføring på hvordan Amigitos drives, og hva som er målet med organisasjonen. Vi møtte smilende, imøtekommende barn og voksne. Klemmer fikk vi i bøttevis, og latteren satt løst. Mia er en beskjeden jente, hun trenger tid på å bli trygg i nye omgivelser, hos Amigitos gikk det overraskende fort. Mia strålte, koste seg masse med barna, og ble raskt trygg på de ansatte.

Vi møtte barn som ikke er materialistiske, de tenker ikke på hvilken ryggsekk som er kulest, eller hvilken bukse som passer best til genseren, men det vi fort oppdaget er at barna lurer på når neste måltid blir servert. Mat er ikke en selvfølge, får du mat og tak over hodet så er du heldig. Disse barna er på trinn en ved Maslows behovspyramide, våre grunnleggende behov. Kontrasten var stor for en 12 års gammel jente fra Norge. Hun som lurer på hvilen ryggsekk hun skal ha, eller hvilket merke genseren bærer, for Mia var dette veldig rart. Når jeg snakker om grunnleggende behov, så kan man fort se at mange barn i Norge faller ut på trinn tre, nemlig dette med sosiale behov, tilhørighet og kjærlighet. Hvor hører jeg til, liker folk meg? Kanskje våre venner fra Den dominikanske Republikk skårer høyere på dette trinnet.

Vi voksne leser nyheter, vi snakker om verdens elendigheter, sultkatastrofer og hva vi kan gjør for å bidra til en bedre verden for alle. Jeg viste at alle barna ikke hadde i nærheten av de samme tilgangene som våre norske barn har, jeg viste at mat er ingen selvfølge og jeg viste at hjerte mitt kom til å briste hver gang jeg så foreldre som var voldelige mot barna fordi de ikke har andre verktøy. Men det jeg ikke viste var det som møtte meg fra dag en, og det var inkluderingen, delingen, smilene, latteren og vennligheten. Det var ikke en dag, der noen kikker ned for å unngå å si hei, eller noen som sniker seg over på den andre siden av gaten for å unngå en prat, alle jeg møtte på min vei smilte, pratet, blunket flørtene og tilbød sin hjelp ved behov. Jeg fikk til og med være med under noen legekonsultasjoner da jeg var interessert i å se hvordan helsevesenet jobbet. Jeg fikk se det gode, og jeg fikk se det vonde, ingen prøvde å skjule noe eller holde noe tilbake.

En episode som rørte meg veldig var, vi tok med en guttegjeng ut for å spise pizza, de fikk tre stykker hver. Når alle hadde spist opp to stykker så pakket de det siste stykket inn og tok det med hjem for å dele med familien. Selv om de var så sultne at de sikkert kunne spist opp alt selv. Ved en annen anledning så spiste vi ved en fin Resturant i storbyen, Siv Mika samlet det vi hadde igjen og delte maten ut til hjemløse på gata. Dette er noe jeg aldri har opplevd her hjemme i Norge. Når vi er ferdige med maten vår, så kastes resten.

Men hvorfor kaste, når det står sultne mennesker på utsiden.

Når man står midt oppi det så tenker man kanskje ikke så mye på disse enorme forskjellene, tankene kommer når man setter seg på flyet hjem, det gjorde iallfall mine tanker. Savnet etter min egen seng, varmt vann i dusjen og drikkevann fra springen var stort når jeg var i landsbyen, men nå som jeg har vært hjemme i noen uker så er savnet etter verdens vakreste smil fra Amigitos minste elev på to år stort, savnet etter klemmene, kjærligheten og omsorgen kan ikke forklares, men må oppleves.

Arbeidet til Amigitos, pengene vi donerer kan jeg med 100% sikkerhet si at blir brukt til det jeg selv ville brukt det til. Et måltid, utdanning, tilgang til varme og trygge voksne og helsehjelp, dette vet jeg fordi jeg selv har vært der og sett. Jeg har sett hvor stor respekt landsbyen har for organisasjonen, folk i landsbyen vet at Amigitos kan tilby barna deres det foreldrene kanskje ikke kan. Familien vår kommer til å bli fast donor til Amigitos, for hva merker vel vi om noen få hundrelapper blir trukket fra vår konto hver gang vi får lønn. En pils på pub i Horten koster over 100 kroner, det er 10 middager for barn og eldre i landsbyen. Så hvis vi kutter to øl i måneden så har vi donert 20 middager.

Nå er min datter Mia tilbake til våre norske rutiner, hun er fortsatt opptatt av klær, merker, sminke og alt det som hennes jevnaldrende er, men hun snakker ofte om barna hun møtte i landsbyen, hun snakker mye om urettferdighet og hva vi kan gjør for at verden skal bli et mer rettferdig sted. Vi har gode samtaler rundt middagsbordet, og hun bremser seg selv når hun sier at det er urettferdig at noen i klassen har noe hun ikke får. Vi er opptatt av å lære våre barn om ulikhetene i verden, å at det betyr ikke at de ikke skal få klage eller være kresne, men at vi innimellom har godt av alle sammen å reflektere over det vi faktisk har, og det vi også kunne hatt mer av. Ulikheter trenger ikke bare være noe negativt, ulikheter er også noe vi kan lære av.