Jeg, Siv Mika, ønsker å samle inn midler på min 60 års dag for å spre glede til de gamle i Pancho Mateo. Del gjerne posten slik at vi i sammen kan hjelpe mange.

Sukkerslavene ble forestilt en fremtid hvor de kunne arbeide for å forsørge sine familier. De ga opp sitt hjemland Haiti og ble tatt med til Den Dominikanske republikk. Plantasjeeiernes transportører ga gode, vakre løfter som raskt ble brutt.

Hele hierarkiet med plantasjeeierne, transportører og pådriverne på markene hadde bare en ting helt klart for seg; Sukkerarbeiderne skulle yte så mye arbeidskraft som mulig. Menneskelige hensyn ble undertrykt av grådighet. Arbeidernes lidelse måtte vike når pesostegnet blinket i øynene på de overordnede.

Når kroppen måtte gi opp og de forlot denne jord, så var det alltid noen på den Haitiske siden av grensen som hadde behov for å tro på løftene som ble presentert. Håpet om et bedre liv for seg og sine. Håpet om at familiene de forlot skulle få mat på bordet.

De håpefulle Haitiere ble fraktet over grensen i tusenvis. Grensevaktene ble betalt for å begå ulovligheten med å ta imot mennesker uten ID papirer. Den dag i dag finnes flere av sukkerbrakkene de bodde i. I Pancho Mateo hvor Amigitos arbeider også. På usle 9 kvadratmeter bodde 6 arbeidere i sammen. Vann og strøm var ikke innlagt. Toaletter fantes ikke. Elva til å bade i ligger like i nærheten og den brukes enda flittig.

Sukkerslaver kan vi kalle dem fordi de ble ufri da deres ID papirer ble tatt i fra dem. De kunne ikke dra uten papirer eller av grunner som at de sjelden fikk betalt sin gjeld for transporten fra Haiti til Den Dominikanske republikk, kost og losji når de jobbet på markene.

De arbeidet fra soloppgang til solnedgang. Et forferdelig slit i solsteiken med macheten i hånden. Hendene som kuttet skarpe sukkerrør lagde «arr» som er godt synlige på de gamle, slitne kroppene, som i dag lever i fattigdom. Hver pore i deres hud viser en grusom historie og sorgen i øynene deres likeså. De forteller at de har jobbet 30-40-50 år på sukkermarkene.

Sukkerplantasjene ble nedlagt for mange år siden og sukkerslavene var helt uten mulighet til å skaffe seg det daglige brød. Livet ble verre enn noen gang.
Amigitos gjør hva vi kan og nå ønsker vi å gjøre mer. Vi koker middag til en stor gruppe eldre 5 dager pr uke. Når jeg er på arbeid i Pancho Mateo så slutter aldri å forundre meg over at de viser en utrolig takknemlighet for måltidet. Hvorfor er de ikke bitre og sinte? Helseavdelingen på Amigitos senteret hjelper dem også.

Mitt hjerte brenner for disse gamle som så fortjener å kunne leve noen gode år. De fortjener respekt for det arbeidet de har gjort. De fortjener litt omsorg og godhet. Min 60. års dag 13. april vil jeg derfor vie til mine gamle venner i Pancho Mateo. Gaven til meg som har alt, er å hjelpe meg å hjelpe sukkerarbeiderne. Jeg håper vi i sammen kan gi dem en seng, sko, klær, mat 7 dager pr uke ikke bare 5 som nå, et tett tak, et gulv som ikke er av jord, en dør som gjør at hjemmet deres føles trygt og så videre, osv.

Jeg ønsker meg at vi i sammen kan vise dem takknemlighet for arbeidet de gjorde med å skaffe sukker til verden. Vær også snill å del posten så vi kan engasjere mange.

Ta gjerne kontakt med meg Siv Mika, det gleder med råd, tips, tilbakemeldinger etc. sivmika@amigitos.org

Film av: Andreas Strand Renberg