LOUISE EGELAND OM STUDIEOPPHOLD VED AMIGITOS

Mitt første møte med Den dominikanske republikk var i 2012, da jeg studerte Kultur og frivillig arbeid i Cabarete. Jeg besøkte Pancho Mateo under dette oppholdet, men det var før Amigitos eksisterte. Stedet og folkene der fremstod som svært fattige. Tynne barn med store mager og slitte klær, løp barna rundt i gatene. Minnet av en dame som slo et barn med et lærbelte så hardt hun kunne, ble for alltid brent inn i hodet mitt.

Tilbake i Norge gikk det mange år før jeg returnerte til den idylliske øya i Karibien. Ønsket om å dra tilbake var der hele tiden, men grunnet studier var det vanskelig å få til.

Da jeg tok bachelorgraden min i utviklingsstudier tenkte jeg å kanskje ta utvekslingen i Den dominikanske republikk. Men alle universitetene der underviser på spansk, og gjorde det derfor umulig. Jeg endte i stedet for opp i Uganda, midt i Afrika. Hadde det helt fantastisk, men ingenting kunne måle seg med Den dominikanske republikk.

Når jeg startet på master i sosialantropologi, så jeg endelig muligheten for å dra tilbake. I løpet av noen få måneder hadde jeg en flybillett og en løs avtale med Mika (grunnlegger av Amigitos) om at jeg kunne bo på skolen og jobbe som frivillig for Amigitos.

MIN HVERDAG I PANCHO MATEO

Med mine svært dårlige spansk kunnskaper, var jeg klar for et nytt eventyr. Språkmessig var det vanskelig i begynnelsen, men vaktmester Jose er verdens mest tålmodige mann og hjalp til det han kunne. Jose kan ikke et eneste ord engelsk, så samtalen i starten gikk ut på peking, eller “kom Louisa”, også endte vi alltid opp med å gjøre noe gøy.

Jeg følte jeg ble tatt imot med åpne armer av de fantastiske ansatte på skolen. Jeg var med Lisandro og Nadia, og hjalp til med minste klassen på skolen. Det hjalp veldig på spansken min, da de i minste klassen driver å lærer seg å skrive og lese. Følte jeg var på samme nivå som barna, dagen de lærte å skrive gato(katt) lærte også jeg å skrive gato osv. Ved høytider eller travle dager var jeg også med inne på kjøkkenet, som regel da i oppvasken.

Jeg jobbet på skolen 3 dager i uka, og stilte eller opp om det var noe skjedde. Jeg bodde først på skolen, men flyttet ned i et hus for meg selv. Når andre frivillige var nede bodde de med meg i huset. Jeg trodde jeg skulle få det roligere når jeg flyttet, men huset var aldri tomt. Det var alltid noen på besøk, eller barn som kom innom for å leke eller si hei. Nana, rektor på skolen, var bekymret for at jeg ble ensom når jeg bodde for meg selv. Men så langt derifra. Det var alltid folk i huset, hvis ikke var vi ute i gatene, eller på besøk hos noen andre, så basketball kamp, eller bada i elva. Det var aldri en kjedelig dag sammen med disse menneskene!

SÅ MYE MER ENN EN SKOLE

Hver fredag har vi en litt annerledes skoledag. Når klokka ringer inn etter friminuttet samles hele skolen i et og samme klasserom. Noen ganger var det høytlesning, film, fremføringer o.l. men som oftest var det dansing. Tilslutt samles alle i en ring på gulvet. Man synger, holder hender, klemmer og kjenner at man tar vare på hverandre. Noen gang fikk barna oppgaver, slik som å si høyt noe som gjorde dem glad i dag, noe de ville beklage for, si hva Amigitos betyr for dem, eller gi en klem til en person som betyr mye for dem.

Det har skjedd mye her de siste årene. Noen frivillige som var innom fortalte hvordan ting var her før Amigitos, og skryter om hvor flott det er her nå. Holdning jeg møtte på dette stedet i 2012 var en helt annen enn den mentaliteten jeg møtte her nå. Damen med lærbelte er redusert til et gammelt minne, et minne som vitner om en stadig endring til noe bedre.

Amigitos er ikke bare en skole, det er et samfunns senter for alle som ønsker å ta del. Vi har også et babyprogram, et kvinneprogram og et matprogram for eldre.

Jeg er stolt av å kunne ta del i alt dette, og føler meg privilegert som har møtt disse menneskene og sett kjærligheten som finnes her.

En sen ettermiddag før påske var vi i gang med å lage en liten filmsnutt som skulle postes på Amigitos sin facebook side. Jose blir bedt om å fortelle hva Amigitos betyr for ham. Han tenker seg litt om før han sier: “Amigitos en veldig bra organisasjon, som hjelper mennesker som trenger forskjellige ting. Dette er ikke bare en jobb for meg, de som jobber her er mine søstre og brødre. Amigitos er for meg en familie”.

HAR DU LYST TIL Å GJØRE NOE LIGNENDE?

Hvis du sitter med en liten følelse i magen som sier “dette kunne vært noe for meg”, ta kontakt med oss! Jeg vil med det varmeste hjerte anbefale alle å støtte og besøke Amigitos! Som sagt; “care with action”!

– Louise