Ti år har gått siden Amigitos – små venner, ble registrert som en frivillig humanitær organisasjon, på Den dominikansk republikk. Ti år med hardt arbeid, frustrasjon, glede, skuffelse, mestringsfølelse, håp og et samarbeid uten like. Det er vanskelig å sette seg inn i hvilke krefter som skal til for å virkelig utgjøre en forskjell, i en verden som kan være så kald og hensynsløs. Ei som derimot vet alt om det er Siv Mika Engebretsen, fra Horten, som startet opp Amigitos i 2014.

Det å skulle skape forandring er vanskelig og kan til tider også være farlig. Når man som frivillig står med vann opp til knærne fordi det har vært flom, eller når man blir truet på livet fordi vi ikke kan hjelpe alle. Når ting rett og slett er veldig, veldig vanskelig. Da kan man stille seg spørsmålet om hva det er man driver med.

Så kommer det et lite barn springende med armene utstrakt for å få en klem og jeg kan se det har blitt tent et lys i øynene på dette barnet. Eller en gammel sliten sukkerslave kommer, aller mest ydmyk, og takker for at de får mat hver eneste dag. Det er lønn for strevet, sier Siv Mika.

Krigere

Den dominikanske republikk deler øyen Hispaniola med nabolandet, Haiti. I 2010 jobbet Siv Mika med humanitært arbeid i Port-au- Prince, hovedstaden på Haiti. Hun var til stede da landet ble rammet av det fryktelige jordskjelvet som brakte fullstendig ødeleggelse. Sterkt traumatisert som hun var etter hendelsen, skulle en kanskje tro at Siv Mika vendte snuten hjem til trygge Norge og aldri returnerte. Det skulle dog vise seg å være starten på historien til Amigitos.

Under jordskjelvet sto jeg midt på gaten og tenkte for meg selv at jeg skal aldri, aldri reise igjen i hele mitt liv. Jeg tenkte jeg skal leve et trygt liv som husfrue. Det ble ikke sånn, ler Siv Mika.

Da jeg kom tilbake til Norge gikk det ikke mange dagene før jeg kjente at jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde gruet meg veldig til å fortelle det til min kjære datter Renate. Før jeg ankom Norge visste hun ikke om jeg var død eller i livet. Jeg sa jeg måtte snakke med henne. Før jeg fikk sagt noe som helst, snudde Renate seg rundt og sa; “Mamma, jeg vet hva du skal si og jeg skjønner at du må dra”.

Siv Mika reiste tilbake. Hun fraktet nødhjelp fra Den dominikanske republikk over til Haiti. En jobb hun kunne påta seg fordi hun kjente begge landene. Da Siv Mika var på Den dominikanske ble hun kjent med en lege som bistod med behandlinger i landsbyen Pancho Mateo.

Jeg hadde mye medisiner som jeg ikke greide å få inn i Haiti fordi de hadde stengt grensen. Dermed ble jeg med til denne landsbyen, hvor jeg straks så behovene. Samtidig så gikk det veldig galt økonomisk for den organisasjonen jeg jobbet for.

Jeg fortsatte besøkene til Pancho Mateo hvor jeg kjøpte litt mat til elevene på en gammel liten skole. Skolen fungerte ikke i det hele tatt, så jeg tenkte jeg kunne hjelpe til på den måten. Etter hvert forsto jeg at jeg kunne gjøre mye mer. Amigitos kjøpte en tomt privat og bygde en ny skole på tre etasjer ved hjelp fra en norsk entreprenør.

Siden den gang har prosjektet utvidet seg og blitt større enn det Siv Mika turte å drømme om. I 2018 tok den norske hjelpeorganisasjonen BuildAid kontakt. Siv Mika greide som den første, og mulig den eneste på Den dominikanske republikk, å få donert land fra myndighetene. Ved hjelp av BuildAid og den donerte tomten fikk de bygd et helt nytt senter.

Det ble et veldig mye større prosjekt enn det BuildAid hadde sett for seg. Det ble bygd et senter på 1000 kvadratmeter. Helt fantastisk. Nå har vi kjøkken hvor vi koker 5000 måltider hver måned og spisesal. Vi har helsesenter, legesenter, tannlegesenter, aktivitetsrom, rom til frivillige og masse plass. I dag har vi 75000 kr i faste månedsutgifter for å drifte alt vi driver med. Det er mange våkne netter, men vi får det til. Ikke minst at vi har meget lave administrasjonsutgifter (4%i fjor) og mange gode givere, forteller Siv Mika.

I landsbyen er det omkring 2000 mennesker hvor alle kan få hjelp ved behov. Vi har 80 barn på skolen og rundt 90 mennesker som får hjelp på legesenteret vårt hver eneste uke. Kvinnenettverket vårt består vel av rundt 50 kvinner. I tillegg er det alle våre ansatte, familiene deres, og også en stor gruppe gamle mennesker som får hjelp. Amigitos rommer noen 1000 mennesker.

Omsorg med handling

Pancho Mateo er ikke lenger til å kjenne igjen. Før var det så mye søppel at det ikke var mulig å se det grønne. Blant annet på grunn av kriminalitet var Pancho Mateo et slumområde som du kjørte fort forbi. Amigitos har skapt håp og gitt menneskene som bor der en mulighet til å påvirke sin egen fremtid.

Vi startet med å vise hva samarbeid kan utrette. Nå tar landsbyboerne initiativ til å rydde, holde orden, lage fotballbane og jobbe sammen. De legger inn innsats for sin egen landsby, fordi de ser at det nytter. Det er veldig viktig, sier Siv Mika.

Alle ansatte hos Amigitos er fra lokalmiljøet. Vi ønsker å la dem bruke seg selv, sin kunnskap, føle mestring og selv skape en bedre fremtid. Helt ned til barna som hjelper de gamle eller hjelper til med å holde det rent. I gjengjeld mottar de skolehjelp, mat og helsehjelp. De bidrar til sin egen fremtid. Vi ønsker virkelig ikke å skape tiggere som bare sitter og venter på å få hjelp.

Amigitosfamilien er alltid åpne for nye medlemmer. Noe som betyr at du som frivillig kan bidra etter behov i Pancho Mateo, og se utviklingen på nært hold. Tina Torblå er frivillig og hun mener Amigitos er unik på spesielt et område.

Amigitos skiller seg ut gjennom vår helhetlige tilnærming til utvikling av hele landsbyen. Vi kombinerer skole med helseinitiativer, sosiale aktiviteter og støtte til eldre. Det gir oss en unik evne til å tilpasse våre prosjekter etter lokale behov og utfordringer, og å skape en helhetlig forbedring av livskvaliteten, opplyser Torblå.

Amigitos har mange trofaste frivillige som alle jobber mot samme mål, nemlig å skape samhold og utvikling for en bedre fremtid i Pancho Mateo. Siv Mika understreker viktigheten av å vise at vi alle er like mye verdt.

Alle frivillige som kommer til oss, inkludert meg selv, starter på kjøkkenet, lager mat og vasker opp. Det gjør vi for å vise at vi egentlig er like, selv om noen av oss vant verdens største lotteri ved å bli født i Norge. Vi jobber med, ikke for hverandre uansett hvilken bakgrunn vi har.

Jeg er aller mest stolt av at vi har gitt menneskene som bor i Pancho Mateo håp og en mulighet til å hjelpe seg selv. Helt fra de er bittesmå. Den aller største forandringen ser vi kanskje ikke før disse barna har vokst opp.

Pancho Mateo var et farlig slumområde, nå ser vi at folk faktisk har lyst til å bo der. De som ikke ønsker å leve etter loven og som ikke ønsker en forandring for det bedre, er det ikke mange igjen av. Vi har skapt håp og innbyggerne er trygge på at vi ikke skal noe sted.

Marita Malin reiste første gang ned til Pancho Mateo med familien sin for å engasjere seg i prosjektet. De fikk ta del i hverdagslivet til innbyggerne i landsbyen, noe som har satt spor for både store og små. Nå har hun et brennende engasjement for Amigitos.

Det unike ved Amigitos er den nære og direkte kontakten vi har med menneskene som bor i Pancho Mateo. Det er ikke en stor organisasjon som samler inn penger, hvor man ikke vet helt sikkert hva pengene går til. Det er spesielt og unikt å kunne se og kjenne at man bidrar for enkeltmennesker, sier Malin.

“Vi gir oss aldri”

Siv Mika har mange planer og drømmer for de ti neste årene. Hun legger dog ikke skjul på at det er tøffe tider og at utfordringene er mange. Dollarkursen er høy, og matprisen har gått opp rundt 35%. Urolighetene på Haiti gjør at mange søker tilflukt til Den dominikanske republikk.

«Når krybben er tom, så bites hestene». De to folkeslagene vi jobber med er ikke gode venner i utgangspunktet. Etter Covid ser vi at det er tøffere tider og at det er mer aggressivt. Vi blir mer nære oss selv, når vi ikke har mat på bordet.

Det tyngste ved vårt arbeid er at vi ikke kan hjelpe alle, fordi vi ikke har midler til det. Det verste er at pengene begrenser hva vi kan få til. Derfor er vi avhengige av faste givere, for at arbeidet vårt skal være forutsigbart.

Camilla Sollid har også vært på besøk hos Amigitos. Hun har selv sett at de innsamlede midlene utgjør en stor forskjell.

Pengene vi donerer kan jeg med sikkerhet si at blir brukt slik jeg selv ville brukt de. Mat, utdanning, helsehjelp og tilgang til varme og trygge voksne. Dette vet jeg fordi jeg selv har vært der og sett. Jeg har sett hvor stor respekt landsbyen har for organisasjonen, folk i landsbyen vet at Amigitos kan tilby barna deres det foreldrene kanskje ikke kan, forteller Sollid.

Et lite bidrag kan gå en lang vei. Det er lett å tenke at en må bidra med mye for at det skal telle. Siv Mika forsikrer oss om at det ikke er tilfelle.

Alle kan bidra på en eller annen måte. Det koster 12 kroner for en middag, noe som utgjør den store forskjellen for noen som ikke har mat. Det koster 350 kroner for å forandre et barns liv med skolegang, aktiviteter, mat og helsehjelp per måned.

Det som er fint med å bidra til Amigitos er at det ikke er noe mellomledd. Pengene går rett frem, og det er ingen i Norge som får lønn av pengene som blir gitt. Derfor kan vi gjøre veldig mye, med mange små bidrag. Tenk aldri at ditt bidrag er for lite, opplyser Siv Mika.

De ti neste årene

Selv i en tøff tid lar ikke motivasjonen seg rykke for krigeren fra Horten. Sammen med gode støttespillere skal Amigitosfamilien fortsette utviklingsarbeidet for en tryggere fremtid.

Målet er at innbyggerne skal kunne styre Amigitos fult og helt, med hjelp av midler fra oss. Myndigheten kommer aldri til å hjelpe haitiere.

«Jeg håper å vinne i lotto», smiler Siv Mika. Slik at vi kan bygge en lekeplass, så ungene kan leke trygt. Jeg har lyst til å bygge et gamlehjem, slik at de gamle kan bo på et trygt og godt sted, hvor det er rent og de kan få helsehjelp.

Jeg ønsker at folk skal kunne komme til oss for å få dekt mer enn det nederste trinnet på behovspyramiden. Jeg ønsker at krybben ikke skal være tom, slik at hestene ikke bites – men at krybben er full, slik at de kan jobbe sammen for en bedre fremtid. Det ønsker jeg.

Det er mange som bidrar her i Norge for at Amigitos skal gå rundt. Til jul arrangeres det blant annet julemarked hvor det selges ting som er produsert av Amigitos sine frivillige. Det arrangeres også kafe hvor det selges bakevarer, for å samle inn penger til “gaven som hjelper”.

Alt arbeid vi gjør der nede hadde ikke vært mulig uten gode støttespillere. Det er et samarbeid mellom alle som gir, uansett størrelse. Det er et samarbeid mellom menneskene der nede og menneskene som er med oss på en eller annen måte.

Ti år har gått siden Amigitos – små venner, ble registrert som en frivillig humanitær organisasjon. Ti år med hardt arbeid, frustrasjon, glede, skuffelse, mestringsfølelse, håp og et samarbeid uten like.

Vi ser at det nytter og vi gir ikke opp, avslutter Siv Mika.

“Watery heart, sensitive soul. She’s a warrior”. Utdrag fra sangen “Warrior”, skrevet av det norske bandet Lovebugs. “Sangen er en hyllest til alle kvinner som har mot og styrke til å kjempe for det som betyr mest; kjærlighet, medfølelse, likhet og rettferdighet for de som ikke kan kjempe sin egen kamp. Det er en sang inspirert av den norske kvinnen, Siv Mika Engebretsen, og hennes arbeid med og for Amigitos humanitære organisasjon på Den dominikanske republikk”.